I Opplæringsloven står det at; ”Opplæringen skal tilpasses evnene og forutsetningene til den enkelte elev”(Opplæringsloven § 2.1). Opplæringen må tilpasses ikke bare fag og stoff, men også alderstrinn og utviklingsnivå, den enkelte elev og den sammensatte gruppe.

Man skal se hver elev som et unikt objekt, med forskjellige forutsetninger og kunnskaper, og legge opp undervisningen deretter. Tilpasset opplæring kan virke konkret og greit, der man lett kan forstå hva det dreier seg om. Men tilpasset opplæring er egentlig et meget komplekst begrep, der det ligger mye mer til grunn enn hva man egentlig kunne tenke seg. Det handler ikke bare om hvordan man legger opp undervisningen og hvordan man ser elevene, men bak dette, er det mange sider man må ta stilling til. Det kan være elementer som kurs, læringsstiler, mapper/vurdering, arbeidsplaner, temabasert undervisning osv(Jensen, 2006:18). Alle disse elementene ligger i tilpasset opplæring, og er med på å danne begrepet i sin helhet.

”Tilpasset opplæring innenfor fellesskapet er grunnleggende elementer i fellesskolen. Alle

elever skal i arbeidet med fagene få møte utfordringer de kan strekke seg mot, og som de kan mestre på egen hånd eller sammen med andre. Det gjelder også elever med særlige vansker eller særlige evner og talenter på ulike områder.

… Tilpasset opplæring for den enkelte elev kjennetegnes ved variasjon i bruk av lærestoff, arbeidsmåter, læremidler samt variasjon i organisering av og intensitet i opplæringen…”

(Berg og Nes, 2007:7)

Ut fra avsnittet over kan en danne seg en mening om hva tilpasset opplæring er. Men det blir allikevel meget vanskelig å gjennomføre noe slikt i praksis, hvis man ikke er inneforstått med at det ligger mye mer i bunnen. Det jeg mener er viktigst og som bør ligge i grunnen for tilpasset opplæring, er at man vet hva læring er. Hvis man har gode kunnskaper om hva læring er, har man gode forutsetninger for å tilrettelegge undervisningen til ulike individer.

”Læring er tilegnelse av kunnskaper, ferdigheter, holdninger og forståelse av når og hvordan disse kan brukes, slik at individet er i stand til å bidra positivt i sosiale sammenhenger og gjennom det oppnå aksept og tilhørighet i fellesskapet.” (Jensen, 2006:30)

Hvordan skal man kunne undervise best mulig, hvis man ikke vet hvordan elevene tilegner seg kunnskaper? Det jeg vil fram til med det spørsmålet, er at man ikke bare må ”låse” seg til tilpasset opplæring i seg selv, men også tenke på alt det som ligger bak selve begrepet. Tilpasset opplæring er som jeg beskriver ovenfor, meget komplekst, og det kreves mye arbeid for å gi elevene den læringen de får best utbytte av. Det er dessverre slik i dag at det ofte blir tilrettelagt undervisning gruppevis og ikke for den enkelte elev. Man har lett for å dele elever i grupper, der de svake og de middels svake er på en gruppe, mens de som er sterke er i den andre gruppen(Erfaringer fra praksis). Det jeg er interessert i å finne ut, er hvordan man på best mulig måte kan få tilrettelagt en undervisning som tar for seg enda mindre grupper, om mulig hver enkelt elev, og ikke grupper der klassen er delt i to og lignende.

Det står i kunnskapsløftet at opplæringen skal tilpasses den enkelte elev, og da mener jeg at lærernes hovedfokus bør ligge på det. Jeg mener at tilpasset opplæring er noe av det viktigste i skolen og derfor bør det legges ned en stor innsats av lærere for å følge opp dette. Nå er det viktig å påpeke at jeg, i denne artikkelen, tar utgangspunkt i de praksisskolene jeg har vært på, og en samtale jeg har hatt med en lærer på en barne- og ungdomsskole.

Problemstillingen min, som vil være den røde tråden i denne artikkelen lyder som følger: ”Hvordan skal man kunne legge opp undervisningen, slik at den blir tilpasset den enkelte elev, og ikke gruppen?”

For å få svar på denne problemstillingen vil jeg først skrive om hvordan tilpasset opplæring blir praktisert på tre skoler i Fredrikstad, og denne praksisen vil jeg sette opp mot kunnskapsløftet sine retningslinjer. Etter det vil jeg trekke fram problemene skoler står ovenfor vedrørende tilpasset opplæring, og mine meninger om hvordan det kanskje kan løses.

TOP har vært et tema på skolen siden rundt 1970-tallet, da forskningen startet for fullt. Allerede på slutten av 60-tallet ble det lagt fokus på hvordan man kunne bedre læringen for funksjonshemmede via spesialundervisning. Dette utviklet seg videre til tilpasset opplæring som for alvor kom på dagsordenen på midten av 70-tallet(NOU, 2003:16,9). Vi kan også se på mønsterplanen for grunnskolen i 1974. Der står det:

”Den enkelte elev skal ikke på noe trinn og på noe område bli holdt tilbake i sin utvikling og sin læring, og han skal heller ikke på noe trinn eller på noe område bli stilt overfor krav om tempo og innsats som ikke svarer til hans forutsetninger” (Imsen, 2005:341-342)

TOP har altså vært i skolen i mange år, og fokuset er enda sterkere nå, enn hva det har vært tidligere. Aldri før har det vært så mange undersøkelser, rapporter og forskningsresultater på hva og hvordan barn lærer best. PISA undersøkelsen er et godt eksempel. Skolene arbeider hardt for at elevene skal ha det best mulig, og det blir lagt inn mye arbeid angående forholdene på skolen. Dette gjelder både sosialt og fagmessig. Det er viktig å tenke på at tilpasset opplæring ikke bare angår undervisningen, men også det sosiale(Jensen, 2006: 9). Elevene skal ikke bare lære det faglige, men de skal også tilpasse seg i fellesskapet. Skolen får derfor et større ansvar enn bare å undervise, elevene skal også oppdras.

Jeg har vært i praksis på to forskjellige skoler i Fredrikstad, og jeg må si jeg har erfart mye av det samme når det kommer til tilpasset opplæring. Jeg føler at det spesielt er i matematikktimene, at lærernes valg rundt tilpasset opplæring kommer til syne.  Matematikk er et fag jeg mener det kreves mer individuell oppfølging i enn andre, og derfor kommer tilpasset opplæring mer til utrykk her. I 7.klasse, under første praksisperiode, delte lærerne opp klassen i grupper, der de svakeste elevene sitter sammen og de sterkeste elevene sitter sammen. Det blir gitt enklere oppgaver til de svake, mens de som er sterke får vanskeligere oppgaver. Lærebøkene er også delt opp i forskjellige deler med vanskelighetsgrader, som da de ulike gruppene bruker. Gruppevis sitter altså nå elevene og arbeider i sitt tempo, der de får oppfølging av lærerne. Ut fra observasjoner blir det dessverre slik at det er enkelte elever som får mer hjelp enn andre. Noen elever tar større plass enn andre, og da er det noen som ofte blir sittende rolig og som ”forsvinner” i mengden. De svake elevene som ”forsvinner” får ikke nok hjelp, og blir fort hengende etter, mens de sterke elevene som ”forsvinner” ikke får utnyttet sitt fulle potensial.

Jeg mener at tanken bak et slikt opplegg er god, nettopp fordi elevene i utgangspunktet får arbeidet med stoff som passer deres nivå. Men fordi det ofte har blitt slik at flere elever ”melder seg ut”, så er nok ikke dette den mest optimale løsningen. I kunnskapsløftet står det at opplæringen skal tilpasses evnene og forutsetningene til den enkelte elev, og et slikt opplegg som jeg beskrev ovenfor oppfyller ikke dette kravet.

Men med ressursmangelen tatt i betraktning, er det nok allikevel gunstig å gjøre det på denne måten. I det store bildet er det en god måte å tenke tilpasset opplæring på, og de fleste elevene får mye positivt ut av et slikt opplegg(samtale med praksislærer). Ved å sitte i grupper får de hjulpet hverandre og de får sett oppgaver fra andre vinkler enn de kanskje klarer selv. Det er ikke alltid læreren klarer å formidle stoffet til alle elevene, og derfor er det positivt med gruppearbeid. En flott variant, som jeg også erfarte i 7.klasse, var at de sterke elevene fungerte som veiledere for de svake. Det er et tiltak som jeg mener kan kompensere for mangelen på lærere og assistenter. Ikke bare er det flott for de elevene som sliter, men det er også bra for de elevene som lærer bort. En undersøkelse der det ble forsket på effekten av ulike undervisningsmetoder forteller at det å undervise andre i kunnskapen sin, gjør at man husker opp mot 82 % av stoffet(Smith,?: 2).

I naturfagtimer, hvor det er en del matematikk og i engelsktimene har jeg også sett samme tendensen der elevene blir inndelt i grupper. For mange gir det en god undervisning, men ikke for alle elevene. Som jeg skriver ovenfor, så er det en del elever som blir ”usynlige” i timen. De kan være både sterke og svake. Det er ikke alle elever som tør å si ifra eller som tør å spørre etter hjelp. Hvordan skal man kunne tilfredsstille deres behov også?

I 8.trinn, hadde de noen gode løsninger rundt akkurat dette. I stedet for at elevene ble delt opp gruppevis i de enkelte timene, så hadde de på forhånd delt inn klassene etter nivå, og gruppene gikk derfor hvert til sitt i de timene de skulle. De hadde 4 forskjellige grupper, der rød gruppe var svak, gul gruppe var middels og blå gruppe var sterk. Muntliggruppa het den fjerde, og her var de aller svakeste elevene. I muntliggruppa ble stoffet gjennomgått meget nøye, og lærer leste høyt i bøkene mens elevene hørte på. Gruppa bestod ikke av mange elever, og derfor fikk stort sett hver elev tid sammen med en lærer.  På en slik måte tilfredsstiller undervisningen også de elevene som ikke tør si ifra. I den sterke gruppen fikk elevene oppgaver der de virkelig fikk utfordret seg selv, og i de svakere gruppene var fokuset lagt over på det enkle.

Jeg har ovenfor skrevet om mine erfaringer rundt tilpasset opplæring, basert på praksisperiodene. Men det er viktig å ikke bare se på erfaringer, men også teori. Hvordan bør egentlig tilpasset opplæring praktiseres?

Det bør legges vekt på at elevene skal få utfordringer, oppgaver og mål som det er mulig å nå. Elever som opplever mestring vil få motivasjon og inspirasjon til å jobbe videre. Derfor er det viktig at vi som lærere gir oppgaver til elevene som er realiserbare. I en gruppe elever vil det alltid være noen som stikker seg ut og som ikke vil klare å følge den vanlige undervisningen og som trenger mer støtte(Jensen, 2006: 56). Det er viktig at vi følger opp disse elevene og gir dem den veiledningen de trenger. Igjen må jeg påpeke viktigheten av og ikke miste oversikten over klassen, og at man derfor må passe på å gi de sterkere elevene utfordringer også.

Dette stemmer godt overens med de erfaringene jeg gjorde under praksis. Noen elever faller alltid ifra, og de trenger mer støtte. I 8.trinn syntes jeg de løste dette på en god måte, og elevene fikk god oppfølging. I den første praksisperioden derimot, var ikke undervisningen like godt tilrettelagt for alle elever. Skolen fulgte ikke opplæringslovens retningslinjer om at undervisningen skal tilpasses den enkelte elev, da den oftere ble tilpasset gruppen. Da får man problemer som jeg nevnte tidligere, med at noen vil ”forsvinne” i mengden.

Etter samtale med en lærer på 4.trinn, forteller hun at de bruker mye tid på tilpasset opplæring. I hennes klasse ser hun det som viktig å bruke varierte arbeidsformer. Ved varierte arbeidsformer, der noen for eksempel arbeider taktilt, mens andre følger med på tavlen, vil man stimulere elever på ulike nivåer. Man gir tilpasset opplæring uten å dele opp klassen i grupper. Siden mangelen på ressurser er så stor, er dette gunstig. Hun forteller altså om en arbeidsform som endrer seg fra det jeg har skrevet om tidligere i oppgaven. Her er alle elevene i samme rom hvor alle arbeider mot det samme målet. Hun forteller om en time der de skal arbeide med areal. De svake elevene får tilgang på jovo-brikker, som er en type konkretiseringsmateriale(Efskin, 2000: 6-15), mens de sterke elevene følger med på lærerens forklaringer på tavlen og jobber teoretisk. I stedet for å dele opp klassen i grupper, som ville krevd flere lærere, bruker hun de ressursene hun har tilgjengelig, og lager et opplegg rundt dette.

Jeg mener at dette er en god måte å løse ressursproblemene på. Her skaper læreren et godt læringsmiljø, ved bruk av de multiple intelligenser. Elevene får arbeide i sitt tempo, mot det samme målet, med forskjellige metoder.

Nå har man fått et innblikk i hvordan tilpasset opplæring blir praktisert på skoler i Fredrikstad. Det blir praktisert ulikt fra skole til skole, og det blir ikke riktig å si at dette gjelder for alle skolene. Jeg påpeker igjen at jeg tar utgangspunkt i de tre skolene jeg vet noe om.  Vi kan for øvrig se at noe av det samme går igjen på de forskjellige skolene, og at de samme problemene dukker opp. Mangelen på ressurser og lærere er utelukkende det største problemet. Med tanke på problemstillingen min, så ser man at det kan være vanskelig å tilpasse opplæringen spesifikt for hver elev. Men de prøver så godt det lar seg gjøre å nå ut til de fleste elevene, med varierte arbeidsformer, gruppearbeid og nivådeling.

Nå er det mange spørsmål rundt tilpasset opplæring og det kommer alltid til å være spørsmål som dreier som hva som er en god og mindre god undervisning. Et spørsmål jeg har tenkt en del på, er om det i dag er hensiktsmessig med tilpasset opplæring for hver enkelt elev? Med tanke på mangelen av ressurser i skolen, mener jeg at et enda større fokus på tilpasset opplæring, bare vil svekke de andre delene av skolen.  Ved for stort fokus på tilpasset opplæring, vil man miste oversikten over for eksempel teamarbeidet mellom lærerne, det sosiale(klasseturer etc.) og andre aspekter. Skolen er en systemisk modell, der man må tenke helhetlig, og det nytter ikke å sentrere seg rundt enkelte ting. Det blir som å bare tenke angrep i en fotballkamp. Man vinner ikke fotballkamper, hvis man ikke tenker defensivt, for da vil det etter hvert rakne i de bakre rekker. Dette er muligens satt på spissen, men jeg mener at, ut fra hva jeg har observert og erfart, at dette kan skje. I hvert fall ut fra de ressursmanglene man opplever i dag.

Problemstillingen min lød som følger: ” Hvordan skal man kunne legge opp undervisningen, slik at den blir tilpasset den enkelte elev, og ikke gruppen?”  Skal jeg nå trekke en konklusjon ut fra det jeg har opplevd i praksis, og skrevet i denne fagartikkelen, så vil jeg først oppsummere i korte trekk.

Jeg mener at et opplegg slik de hadde i 8.klasse gjør at alle elever får en opplæring som er tilpasset deres egne evner og forutsetninger. Man får differensiert undervisning i de ulike nivå-inndelte gruppene, og man har tilgang på hjelp fra forskjellige lærere. Hadde ikke lærerne samarbeidet godt nok rundt matematikkundervisningen, så ville nok ikke et slikt opplegg latt seg gjennomføre. Det man kan se ut fra dette er at hvis skolen har flere lærere tilgjengelig, så lønner det seg å bruke de til det fulle. Det mener jeg lærerne i 8.klasse gjorde, og derfor blir opplæringen slik så god som dette.

Det kan også trekkes paralleller med læreren i 4.klasse. Det hun påpekte som viktigst, var å bruke de ressursene man har tilgjengelig. Hun er oftest alene i timene, og derfor velger hun å ha fokus på ulike arbeidsformer. I 8.klasse hadde de tilgang på mange lærere, derfor velger de en løsning hvor de deler klassene i nivå-inndelte grupper, mens på 4.trinn der mangelen på lærere større, blir det brukt andre innfallsvinkler til undervisningen.

Jeg skrev tidligere i artikkelen min at gruppearbeid ikke var den mest optimale løsningen, siden det ofte blir slik at noen elever melder seg litt ut. Det mener jeg fortsatt, for har man ikke nok lærere til stede, så vil ikke læreren ha kapasitet til å følge opp alle elevene i timene sine. I praksisperioden i 7.klasse var dette ofte tilfelle. I slike situasjoner mener jeg at man burde utnytte de sterke elevene i klassen. Som jeg skriver tidligere, vil de sterke elevene kunne hjelpe de svake, og derfor avlaste læreren.

Det er noen hovedpunkter jeg tilslutt vil trekke fram som et svar til problemstillingen min. Jeg er helt enig i det læreren på 4.trinn sier, nemlig at man må ta i bruk de ressursene man har. Det gjelder ikke nødvendigvis bare ulikt materiell som skolen har tilgjengelig, men også at man kan ta i bruk de sterke elevene.

Altså, man må bruke de ressursene man har. Gi de sterke elevene mulighet til å hjelpe de svakere. Og har man tilgang på flere lærere, så er nivå-inndelte grupper en god løsning.

Det er bare deg selv som setter begrensninger. Se rundt deg. Løsningene er ofte nærmere enn du tror.

Kilder:

Jensen,Roald. 2006. Tilpasset opplæring i en lærende skole. Stjørdal: Læringsforlaget

Imsen, Gunn. 2005. Elevenes verden.   Oslo: Universitetsforlaget

Efskin, Ragnhild. 2000. Matematikk-verksted. Klepp: Info Vest Forlag

Norges offentlige utgreiinger. 2003. ”I første rekke”, 16

NOU-nettside[Hentet 16. april 2009]

Grethe Dalhaug Berg og Kari Nes. 2007. Kompetanse for tilpasset opplæring

Artikkelsamlingen på nett[Hentet 16.april 2009]

Professor Kari Smith

Powerpoint til Smiths observasjoner[Hentet 20.april 2009]